Betegnende nok var det Last Page som spilte den siste kvelden Martin Pedersen hold etablissementet åpent.  Men før folk kunne entre parketten var det tid for taler og diverse musikalske innslag. Nissen kom også, og bak masken skjulte Pedersens sønn seg; hjemme til jul. Datteren Thea var også på scenen.
- Når folk pensjonerer seg, pleier de ofte å si at de aldri har hatt det så travelt i hele sitt liv som nå. Da lurer jeg på hvordan det skal gå med deg, pappa, spøkte hun.

 

Julestjerna

Fra 1. januar overtar Hamarøy bo- og kultursenter lokalene til Hamarøy Gjestegård. Etter 37 år som gjestgiver kaster Martin Pedersen inn kjøkkenhåndkledet. Han kan se tilbake på en tid med mye slit, men også gode minner:
- Den første jula på Opeide Gjestgiveri kom det ei julestjerne fra ordføreren. Det satte jeg stor pris på; så lite er det som skal til. Jeg vil benytte anledningen til å oppfordre alle til å huske å gi hverandre en klapp på skulderen en gang i blant. Det skal så lite til, sa Pedersen., som blant annet har blitt kåret til æresruss av skoleelever, glade for tilbudet om det velkjente onsdagsdiskoteket.

 

Nervøse

Det var gutta i Last Page som tok initiativ til hyllesten til Martin Pedersen. Vokalist Per Angell Berntsen, som da som nå har en tendens til å være tilstede når noe i tilknytning til uteliv skal arrangeres, forteller følgende:
- Vi spilte her første gang i 1985, samme år som den nye gjestegården åpnet, og var dritnervøse. Den gang var Lasse (Kristiansen, perkusjon) bare tretten. Martin, stresset som vanlig, kom med Grandiosa og drikke til oss, og satte en øl foran Lasse. Og Lasse takket nei. Det var første og siste gang han avslo en øl, lo Berntsen, og betegnet kvelden som vemodig.

 

Strevsomme år

Da Martin Pedersen kjøpte det som den gang het Opeide Gjestgiveri, kom han rett fra stuertjobb på sjøen. Han har tidligere fortalt Lokalavisa om de første årene:
- Lokalene var for små, og når vi skulle arrangere bryllup til 40 personer, måtte de omtrent stables oppå hverandre. Servitørene kjørte seg fast. Også det første møtet med kommunestyret huskes godt:
- Det kom inn en stor middagsbestilling en gang de hadde møte, jeg tror det var fårikål de ville ha. Jeg hadde egentlig ikke åpnet ennå, drev fremdeles på med restaureringen. Da måtte jeg tømme fryseboksen til mamma for å få tak i mat, erindret Pedersen.

Siden den gang har det vært nok av utfordringer:
- Det har vært utfordrende med økonomiske svingninger. Jeg har måttet være nøktern, og jobbet mye selv for å få ned utgiftene. Av og til har jeg jobbet for både to og tre; når man ikke har fri i helgene blir det fort mange timer i løpet av en uke. Det har alltid falt seg naturlig for meg å stå på, men jeg har hatt konstant dårlig samvittighet overfor ungene og min bedre halvdel.

 

På tvers av generasjonene

Ordfører Rolf Steffensen hadde også tatt turen til Gjestegården andre juledag for å si noen ord til den avtroppende gjestgiveren. Ikke overraskende unnlot han å gå så altfor mye inn på stedets sentrale posisjon som lokal skjenkestue. Men det var likevel mye annet å skryte av:
- Du har vært en kulturarbeider av rang. Jeg vet om mange spillesugne ungdommer som du har gitt muligheten til å stå på en scene. Og mange her i kveld vil takke deg for den muligheten, sa Steffensen, som også vektla Hamarøy Gjestegårds funksjon som et møtested på tvers av generasjonene.

Men nå er det altså slutt. Trist, men også en åpning for noe nytt. For som Martin Pedersen selv sa det:
- Selv om det er vemodig, så gjør den stadige tilstrømningen av unge at jeg er veldig positiv på Hamarøys vegne.