Lokalavisa NordSalten
lokalavisa@nord-salten.no Kitty Skapalen
kitty@nord-salten.no

Robert har vært en stor ressurs i bygda, ikke minst med bygging av grendehuset. På sin avskjedsfest mottar ekteparet et flott bilde av Hamarøyskaftet fra leder i U.L Øyland Ingrid Solvang.

Han sa opp en godt lønnet jobb som landbrukstekniker i Brønnøy. Hun ga avkall på et nytt hus og samvær med familien. Alt for å følge drømmen om å bli gårdbrukere. Drømmen har vart i 35 år. Nå vender de hjem til Brønnøy der både hus og familie venter.
- Da jeg kom første i gang i 1974 for å se på arealene som omfattet Finnøyplanen syntes jeg det var utrolig at jeg kunne finne slike arealer urørt. All ære til dem som solgte og gjorde det mulig å få igang en del av planen, forteller Robert.

Kom til upløyd mark

Blant 15 søkere ble familien Horn valgt ut. Med seg hadde de en detaljert plan utarbeidet av Landbruksøkonomisk Institutt. Bror Peder-Eilif Horn var med på laget. Sammen startet de på et møysommelig stykke arbeid. Hogge skog og kratt, dra opp røtter, grøfte og jobbe med jorda som skulle bli deres levebrød. I tillegg måtte både bolighus og driftsbygning bygges.
- De 35 årene har bydd på mange utfordringer. Spesielt de første årene hvor vi var avhengige av positivitet fra fylke og kommune. Vi leide fjøs på nabogården og bodde i kjelleretasje med tre små barn. Det var et stort øyeblikk da vi i 1978 kjøpte oss ny traktor uten å spørre noen først. Den ble enkommelig kjørt fra Bodø. Det er også utrolig å tenke på at vi holdt på med en vanlig sementblander da vi støpte kjelleren til fjøset, humrer Robert

Gleden i markens grøde

Traktoren som nitidig har grøftet og gravd i alle disse årene gjør også vendereis sørover. Fremdeles i godt driv, som bonden sjøl. Robert har alltid hatt gleden av å se jorda bære frukter. Artig å dyrke nytt, følge årstidenes skiftninger, se at noe blir til.
- På de 35 årene vi har bodd her har det skjedd mye som har hatt betydning for vårt arbeid. Levering av melk startet med spann. Bil til Håkonhals og båt til Steigen hvor meieriet var da. En stor lettelse da tankbilen kom. Tidligere fikk vi gjødsel og kraftfõr levert i 50 kg sekker. Nå får vi levert i bulk og storsekk. Melking og fõring har også blitt mye lettere fysisk, forteller han.

Kribler fortsatt

Til tross for at han nå er pensjonist har Robert helt til det siste dyrket ny jord på Nylenna. Også driftsmessig har han vært en foregangsmann. Det gjør at det er attraktivt for de som tar over gården. - Den lengste tida av vårt liv har vi bodd her i Hamarøy og de fleste dagene har vært gode. Når våren kommer kribler det fortsatt etter å komme i gang med jordarbeid, men denne våren blir av en annen dimensjon. Jeg føler at kroppen har gitt mange signaler på at nok er nok, innrømmer gårdbruker Horn.
Etter en større skulderoperasjon og en helse som til tider burde kvalifisert for et roligere tempo, kunne han ha sluttet før. Men valgte å fortsette til han ble 65 år.
- Vi flytter nå heim til barndomshjemmet til Mai-Brit. De tre døtrene har flyttet i forveien, så da ble valget mye lettere for oss, sier de to.
Med tre små barn ble Mai-Brit i 1975 med for å følge drømmen til sin mann som hadde så veldig lyst til nettopp å bli gårdbruker. Hun har den senere tid sett frem til å slippe fjøsstellet. Nå venter barn og barnebarn som kan nyte godt av ei sprek bestemors flittige hender og hode.
- Etter så mange år her blir det nok rart å flytte tilbake og rart å forlate bygda. Men alt til sin tid, sier Mai-Brit klokt.
- Hva skal dere nå finne på som pensjonister?
- Vi har ikke så mange planer. Skal nå jobbe litt med huset. Og bli litt mer sosial sier ho mor, gliser Robert og titter bort på kona.
- Man har jo gått glipp av noe sosialt samvær siden det meste av det foregår i fjøstida, sier Mai-Brit. I intervju med Lofotposten i juni 1975 nektet Robert for at han skulle drive med annet arbeid utenfor fjøset. Han skulle være bonde å leve av jorda. Det løftet har han holdt.
- Jeg er godt fornøyd med at vi har levd av den jorda vi sjøl har dyrket, oppsummerer han og titter utover marka. Jorda ligger der som en langstrakt prærie, vakkert til ved Sagfjorden med majestetiske Steigenfjell bortenfor. Det grønnes, det våres. Våren som vitner om ei ny tid. Det blir det også for ekteparet Horn, som nå hilser timoteien velkommen, ikke i Hamarøy, men i Brønnøy. 20. mai 1975 kjørte en nedlastet Lada fra Brønnøysund til Finnøy. 35 år senere er det en like fullt nedlastet Toyota som returnerer.
- Ringen er på en måte sluttet, sier Robert.