Anna Elisabeth Westerlund

Hun vokste opp på Husøya i Hamarøy og ble kjent for sine synske evner i både inn- og utland. Denne uka slippes boka om Anna Elisabeth Westerlunds uvanlige liv. 

Publisert
10. oktober, 2009 klokken 12:10

Journalist Lokalavisa NordSalten
lokalavisa@nord-salten.no
Journalist Kitty Skapalen
kitty@nord-salten.no
Publisert: 10. oktober, 2009 klokken 12:10
På Husøy var telefonen en venn som skapte kontakt med verden utenfor. I Oslo var den et redskap i hennes krevende arbeid med å hjelpe folk.
Annonse fra Steigen Vertshus AS

Kakebuffét

Hver lørdag kl. 10-16 har vi kakebuffét til kr. 85,-. Velkommen!

Din annonse her?Flere annonser


Som yngstejente i en søskenflokk på syv vokste hun opp ute på Husøy ved Sagfjorden og allerede fra barnsben av ble hun lagt merke til som en spesiell jentunge. Hun så ofte bilder og situasjoner som først ble til virkelighet en tid senere. Men på hjemmebane ble hun avfeid med at det bare var tull, tøys, fri fantasi og fanteri. Bare moren skjønte at det var noe spesielt med henne. Anna Elisabeth lærte seg tidlig å tie om sine opplevelser, men etter hun hadde utgitt boken Synsk i 1968, fikk hun mye oppmerksomhet og ble etter hvert en svært så scenevant kvinne.

 

Hoppet bukk over tid og rom

Boka er skrevet av Bente Gullveig Alver. Hun er professor i folkloristikk ved Universitet i Bergen og hadde et nært forhold til Anna Elisabeth. Etter Westerlunds død i 1995 har Alver hatt tilgang til hennes private papirer, hennes private bilder og en mengde brev fra mennesker som ba om hjelp.

 

- Anna Elisabeth var en av våre største ”kloke” i det 20. århundre og ble bedt om hjelp av svært mange, sier forfatteren. I boken tar hun oss med i Westerlunds liv fra vugge til grav.

- Jeg har kjent henne på nært hold i mange år, fra jeg første gang møtte henne i 1971 til hun døde i 1995. Hun slapp meg inn i sitt liv som forsker og hun ga meg lov til å være flue på veggen i mange av oppdragene hun sa ja til.

- Selv om det var som synsk hun var kjent, så var hun så mye mer og jeg ønsker å vise hva som var hennes hverdag, hvilke utfordringer hun møtte, hva hun tenkte om sine spesielle evner og hvorfor hun tok de valg hun gjorde. Hverdagen hennes var annerledes enn andres. Hun gikk til og fra verdener som er fremmede for de fleste, gled langs tidsaksen og hoppet bukk over tid og rom, sier Alver. Hun kunne se tilbake i fortiden, se inn i fremtiden, behandle syke og finne igjen bortkomne mennesker, dyr og gjenstander. Det er for samarbeidet med politiet i forsvinningssaker og med lokalhistorikere i å rekonstruere historiske hendelser hun er mest kjent.

 

God men tøff barndom i Hamarøy

Anna Elisabeth Westerlund gjemte på sine barndomsminner fra Hamarøy. Alver har da også viet ett kapittel til nettopp tida i Hamarøy, ”Grønn var min barndomsdal”. I ett av sine mange intervju med norske ukeblader, tilkjennega Anna Elisabeth at når hun sene kvelder satt alene på sin lille hybel i Oslo søkte hun ofte tilflukt til sine barndomsår i Hamarøy.

- På mange måter var min oppvekst god. På mange måter var den tøff og hard, uttalte hun i ett av sine mange intervju.

Hun ble født på Husøy i 1907. Og helt fra barnsben av var hun opptatt av å ta regi, til dels dramatisk regi.

- Gleden ved å ta roret i bestemte situasjoner synes hun å ha hatt fra barn av. Noe hun også selv beskriver i sin bok Den Gode Guds Øy, der hun skildrer sin oppvekst i det lille øysamfunnet i Hamarøy. Der sto hun i spissen for å arrangere 17. mai tog med korpsmusikk, teaterforestillinger, basarer og til og med en egen lokalavis som fikk navnet ”Kikerten”, beskriver Alver.

Da hun var 17 år sprakk bomben i familien. Faren gikk dundrende konkurs. Kobbefangsten i Nordishavet med farens nye båt ”Økssund” hadde mislykkes. Båt og gård gikk undere hammeren og selv flyttet Anna Elisabeth med familien til Kvitsandøyra utenfor Narvik. Januar 1930, 22 år gammel, tok hun med seg de få eiendelene sine og reiste med hurtigruta ”Ofoten” til Oslo for å skaffe seg mer skolegang. Det ble starten på en 64 år lang hybeltilværelse i Oslo.

 

Det alminnelige og det uforståelige hånd i hånd

- Hun sto opp om morgenen, laget sin kaffe, spiste sin skive med brunost og hørte nyhetene, som alle andre. Kanskje var nettopp det meste forunderlige med henne denne blandingen av det helt alminnelige og det komplett utforståelige, sier Alver.

Gjennom alle de henvendelsene hun fikk med bønn om hjelp fikk hun et innblikk i den mørke delen av tilværelsen, der fortvilelse og håpløshet hadde overtaket. Med den hjelpen hun ga og den måten hun var på skapte hun håp og ny giv.

- Hun klarte å vekke tro og tillit til at det skulle komme en bedre dag i morgen – en dag det var verdt å stå opp til. Fortellingen om hennes liv roper høyt om hvor viktig det er at vi får lov til å beholde håpet, sier Alver.

- Arbeidet med Anna Elisabeth har vært som en lang reise i et fremmed og ofte farlig landskap. Det har vært både en personlig og faglig utfordring. Jeg har kunnet fotfølge en klok gjennom et lengre livsløp og sett hvordan hun har brukt sine evner og tilpasset seg sin tid. Hun bød på seg selv på en ganske annen måte enn de aller fleste kloke vi kjenner til. Hun nøyde seg ikke med å gi oss nøkkelen til den trettende dør. Hun åpnet døren for oss.

 

Ville ha anerkjennelse fra fagmiljøet

For Anna Elisabeth var det en livslang kamp å få bekreftelse på det hun så som sine helt spesielle evner. Hun mente at synskhet var et fysisk fenomen, en slags sjette sans, og det bygget hun opp en hel teori om. Det var først og fremst vitenskapsfolket hun ville ha i tale når det gjaldt denne teorien. Hun ville ha anerkjennelse fra de fagfolk som arbeidet som leger, psykologer, historikere og også fra dem i politietaten.

 

Hun skrev tre rene erindringsbøker, Den Gode Guds Øy (1976), Hybel uten nøkkel (1977) og Så lenge det var liv (1978). Bøkene er tilbakeblikk som strekker seg fra hun var født til hun var midt livet.

- Anna Elisabeth skrev sine erindringer fordi hun ønsket å si noe om et liv som etter hennes oppfatning var annerledes enn mange andres. En rettsnor ser ut til å være å fortelle om seg selv som den som tross motgang lyktes i det hun satte seg fore, sier Alver

 

Husøyfolket med fotfeste i eldre tids tradisjoner

Bare en gang, i 1975 vendte hun hjem til barndommens grønne dal – Husøy.

- I samtalene jeg hadde med henne forsto jeg at hun var der i tankene og minnene. I bøkene, fortellingene og samtalene gir hun et varmt og nært bilde av sitt barndomsrike, sier Alver. 

- I hennes fortellinger er ikke livet bare arbeid og grå hverdag. I hennes tilbakeblikk gir hun også plass til de etterlengtede festlige opplevelsene, som den spennende eggsankingen om våren, midtsommerfestens glede da unge og gamle danset til langt på natt mens bålet brant ned og julebesøkene i nabogårdene og høytidas gode mat.

- I samtalene våre skildret hun seg selv og dem som bodde på Husøy som folk med et solid fotfeste i en eldre tids tradisjoner. Blant annet fortalte hun om hvordan de hilste sola velkommen på etterjulsvinteren. Det var en gledens dag og merkedag. Det ser ut til at øya var en fargeglad palett av forskjellige trosretninger. I hennes oppvekst var det hos Husøy-folket plass både til Gud og til tanken om at foruten det presten prekte var det mer mellom himmel og jord enn det som kunne forstås og forklares, sier Alver.

 

Hverdagens billedbok

Sjakken sto i en særstilling for Anna Elisabeth. Det var for henne mer enn et spill, den var intellektuell trening. Hun mente at et livs konsentrasjon om å «se» satte avtrykk i hennes pannelapper. Derfor testamenterte hun sin hjerne til Universitetet i Bergen, men den forskergruppen som undersøkte den, fant ikke noe utenom det vanlige.

-Anna Elisabeth har betydd mye for mange. Hennes brev, både dem hun fikk og dem hun skrev er et stykke historie. De er blad i hverdagens billedbok. Hun beveget seg i forskjellige verdener og hun lot oss stå tilbake i forundring. Jeg forundres over det hun var, og det hun gjorde, men kanskje aller mest over at et så annerledes liv kan utspille seg i en ganske alminnelig hverdagsvirkelighet, sier Alver.

 

Boka er en nær forteling om et annerledes liv, hvor hun skildrer mennesket Anna Elisabeth Westerlund på godt og vondt. Boka er nøkternt skrevet og skildrer et uvanlig liv, også på en kritisk måte og viser oss at Anna Elisabeth oftest hadde regien over sitt liv i sine egne hender.

 

Anna Elisabeth døde på Diakonhjemmet 12. september 1995 etter lange smertefulle uker. Et utrolig og annerledes liv var forbi.

 

Dersom du ønsker å bestille boken kan du ta direkte kontakt med Spartacus forlag på telefon 22 44 56 70.

 

Biskop Eivind Berggrav skrev om det nordnorske lynne:

”Et folkeferd som lever i spenningen mellom håpet og smerten og som ubevisst har sin livsrytme stemt av hav og himmel, blir åpent for mangt som et trangere liv lett kan lukke seg for”.


Tegn et abonnement på Lokalavisa NordSaltens papirutgave eller kjøp en elektronisk utgave (PDF).

Regler for kommentering

Diskutér "Anna Elisabeth Westerlund" på Facebook





Mest lest Folkets bilder Gratulasjoner Siste Aktiviteter Rubrikk

Feil: Vennligst fyll ut alle felter markert med rødt og prøv igjen.