Vil ikke ha verdensarvstatus

Hellemobotn/Tysfjord ble i 2006 foreslått til UNESCOs verdensarvliste på grunn av sin levende lulesamiske bosetting i kombinasjon med storslått natur og gammelt kulturlandskap  uten moderne tekniske inngrep. Men lulesamene selv vil ikke ha en slik status.

Publisert
15. oktober, 2011 klokken 08:00

Journalist Lokalavisa NordSalten
lokalavisa@nord-salten.no
Journalist Kitty Skapalen
kitty@nord-salten.no
Publisert: 15. oktober, 2011 klokken 08:00
Annonse fra Steigen Vertshus AS

Middagsbuffét

Hver søndag kl. 13-18 har vi middagsbuffét til kr. 225,-. Velkommen!

Din annonse her?Flere annonser

Området har stor kunnskapsverdi, og er vesentlig som referanse for lulesamisk identitet og kultur. Tysfjord ble sammen med det svenske Lapplandsområdet nominert til verdensarvområde, og er også foreslått fredet som nasjonalpark.

Lokal motstand førte frem

For norske samer så har verdensarv vært aktuelt på tre ulike steder, de erfaringene som har blitt gjort peker på ulike problematiske aspekter som også urfolk andre steder har fått føle på. I forbindelse med Ny landsplan for norske nasjonalparker som kom i 1992, så ble Tysfjord-Hellemo lansert som kommende ny nasjonalpark, i likhet med Blåfjella-Skjækerfjella i det sørsamiske området. Tysfjord-Hellemo var også foreslått som en utvidelse av den svenske verdensarvområdet Laponia.
- Det spesielle med denne situasjonen var at den samiske befolkningen i området sa nei. De ville hverken ha nasjonalpark eller verdensarvområde. I norsk nasjonalparksammenheng er det unikt at slik lokal motstand, og samisk motstand, førte frem. Reindriften i området som skulle bli nasjonalparken Blåfjella-Skjækerfjella ønsket heller ikke nasjonalpark, og argumenterte på liknende vis, men de argumenterte for døve ører. Lokal motstand var også en svært viktig årsak til at Tysfjord-Hellemo ikke ble et norsk Laponia, ettersom lokal samtykke til verdensarv etablering er viktig for UNESCO og World Heritage Committee, forteller Gro Ween, forsker på Universitetet i Oslo.
Hun har skrevet en vitenskapelig artikkel om samer og verdensarv som handler om UNESCO's verdensarvliste, som noen ganger blir kalt for den magiske lista.
- Listen er magisk på mange måter. Det betyr prestisje for et land å ha mange steder på verdensarvlisten, og en plassering her bekrefter viktigheten av en kultur, en historisk epoke, eller et sted, for hele verden. For fattige land kan den oppmerksomhet som verdensarvstatus innebærer gi støtte til vedlikehold av viktig kulturarv, som landet selv ikke har råd til. Oppmerksomhet kan også medføre økt turisme, nye arbeidsplasser og økte inntekter. Ut fra et slikt perspektiv er det lett og bare se de positive sidene ved verdensarv status. Men er det slik urfolk oppfatter verdensarv, spør Gro Ween.
Hun har skrevet en artikkel hvor hun ser på de norske samiske erfaringene med verdensarv og som vil bli publisert i tidsskriftet "International journal of heritage studies".

Stor forskjell på urfolks behandling

Lulesamiske ledere argumenterte den gangen for at Tysfjord-Hellemo var kjerneområdet for en liten og sårbar samisk minoritet og at vern ville ha store konsekvenser for deres naturbruk. – Det ble fra lulesamisk hold argumentert for at ingen nye nasjonalparker burde etableres i samiske områder før Samerettsutvalget for områdene sør for Finnmark hadde kommet med sine konklusjoner. Erfaringene fra de svenske samene, og spesielt reindriftsnæringen innenfor Laponia var heller ikke særlig positive. Laponia var vernet som kanskje det største villmarksområdet som var igjen i Europa, men også (i følge ICOMOS og beskrivelsene av stedet på listen) som et område som representerte en unik kulturell praksis, en av de siste stedene hvor landskapet var formet av, og hvor man fremdeles levde på 'forfedrenes vis' og praktiserte sesongbasert nomadisk husdyrhold. Fra andre steder i verden, som for eksempel Sør-Afrika og Australia, så har man erfart at det er stor forskjell på hvordan urfolk behandles.  I Sør-Afrika, har for eksempel urfolk blitt fordrevet fra Isimangaliso Wetland Park fordi det her er naturen som skal vernes. I tilfelle Ayers Rock i Australia derimot, er Aboriginsk kultur en del av verneformålet, og det betyr at det å fortsette eksisterende naturpraksiser blir mye lettere, og dessuten at det er mulig å oppnå medbestemmelse.  Samtidig så er en slik beskrivelse en forenkling, mener Ween.
Verdensarvbeskyttelse er basert på eksisterende nasjonale verneforskrifter. At Aboriginerne som eier Ayers Rock får medbestemmelsesrett over Ayers Rock, mens urfolkene i Isimangaliso i Sør-Afrika ikke får det handler derfor ikke så mye om UNESCO, ifølge Ween.
- Det handler mer om lovverket i landene disse verdensarv områdene befinner seg i. Om urfolk skal få medbestemmelsesrett og ha noen form for beskyttelse av sine bruksrettigheter i forbindelse med verdesnarvstatus, så er det opp til det enkelte land å sikre, sier Ween.

Spesifikk retningslinjer

På tross av at det finnes samisk reindrift og samisk tilstedeværelse i et flertall av norske nasjonalparker har det ikke vært laget spesifikke retningslinjer for hvordan man kan tilrettelegge for eksisterende samisk bruk.
- Det var jo også dette lulesamiske talsmenn påpekte i forbindelse med kampen om Tysfjord-Hellemo.  Dette var årsaken til at de sto mot vern, frem til Samerettsutvalget for områdene sør for Finnmark fikk konkludert. Det var av avgjørende betydning at samiske rettigheter ble anerkjent, at viktigheten av naturen som det materielle grunnlaget for samisk kultur ble understreket, før man kunne gå inn i nye forhandlinger om vern og verneformål, sier Ween og viser til Jon Petter Gintal's artikkel i Bårjås.
Hun forteller at etableringen av nasjonalparken Tysfjord-Hellemo har medført egne forhandlinger. Samtidig har det skjedd mye med Miljøverndepartementets forhold til Sametinget og samisk tilstedeværelse i nasjonalparker siden Ny landsplan for nasjonalparker (1992).
- Denne planen gjelder for øvrig fremdeles. Tysfjord-Hellemo er siste park ut av de som ble annonsert som en del av 'Ny landsplan'. Miljøverndepartementet hadde først et ønske om å sluttføre etableringen av denne nasjonalparken i 2010, i tråd med den opprinnelige planen. Senere ble 2011 satt som sluttføringstidspunkt. Foreløpig er det utsatt.

Les også


Tegn et abonnement på Lokalavisa NordSaltens papirutgave eller kjøp en elektronisk utgave (PDF).

Regler for kommentering

Diskutér "Vil ikke ha verdensarvstatus" på Facebook





Mest lest Folkets bilder Gratulasjoner Siste Aktiviteter Rubrikk

Feil: Vennligst fyll ut alle felter markert med rødt og prøv igjen.