Ho er født heime på Hamnes i Hamarøy 17. november 1921. I går fylte ho 90 år og bor fremdeles hjemme på Varheim, der hun og mannen bygde sitt hjem for over 60 år siden. Takket være god praktisk hjelp fra kommunehelsetjenesten og god hjelp fra sine døtre, klarer Jørdis å bo hjemme. Det ønsker hun også å fortsette med. Hun ble enke for 20 år siden, etter at mannen Johan Johansen døde 24. oktober 1991.
- Han var en fantastisk mann, sier hun om mannen. Siden han ble borte har hun bodd alene på Varheim, som ligger noen steinkast unna Buvåg i Hamarøy.
- Blir dagene lange?
- Neida, tida går så fort. Jeg er hekler og løser kryssord og så har jeg trimsykkelen som jeg bruker hver dag. Jeg har aldri hatt det langsommelig og trives i eget selskap. Jeg har det så bra så, ungene er så snille, sier hun.
Hun er mer enn gjennomsnittlig interessert i sport og ser gjerne fotballkamper. Når det er skøyteløp på tv er hun med i svingene og ligger nesten vannrett i sofaen, forteller døtrene. Og så er trimsykkelen godt brukt. Takket være den føttene bedre enn på lenge.
- Da jeg først fikk den var jeg utpeisa etter fem minutter, men nå sitter jeg rundt 40 minutter om dagen og det har hjulpet så godt på beina mine, forteller hun glad og oppglødd, og demonstrerer gjerne. For til tross for at hun er både svimmel og klar i armene, så gir hun seg ikke over av den grunn. Det har hun aldri gjort.

Lyst sinn

Jørdis mistet sin mor i tuberkolose da hun var knapt 7 år gammel og var nummer tre i en søskenflokk på fire. Faren drev gården på Hamnes, samtidig som han drev fiske sammen med broren Charles. De eldre søsknene reiste tidlig ut. Jørdis reiste på landbruksskole i Bodø, men etter et halvt år brøt krigen ut og hun reiste heim til Hamarøy. Der giftet hun seg med ungdomskjæresten, han Johan fra Myraker på Fikke.
- Vi giftet oss 11.september i 1943. Det var en fin septemberdag. Det var ingen bil å få tak i på den tiden så han far tok oss i skjøyta fra Buvåg til Oppeid. Det var en fin og solrik dag og jeg hadde ingen ting over brudekjolen, minnes hun.
Huset på Varheim, som opprinnelig var ei tyskerbrakke, sto ferdig til jul i 1949 og familien med de to døtrene Kari på 5 og Ingunn på 4 flyttet inn. Senere ble det to jenter til, Jorunn og Tora, som er født hjemme. Her levde familien med ei ku, noen sau og høns.
- Det var tunge tak og en tungvint fjøs, det kan jeg skylde på for dårlige hofter og armer nå, mener Jørdis, som til tross for skral helse ble kjørt med traktor fra huset til fjøset.
- Det er klart jeg måtte se til dyra, sier hun i dag.
Den store dagen var i går, men skal feires i morgen lørdag.
- Hva ønsker man seg i 90 års gave da?
- Det er å få leve og klare seg noenlunde bra. Og så er det godt å se at alle i familien har klart seg så bra. Det er store ting man ikke kan sette en pris på, svarer jubilanten.
- Så har du en oppskrift på et godt liv?
- Det å ha ei god tru hjelper godt på, og å ha et lyst sinn. Vi hadde et godt liv sammen mannen min og jeg, vi lo ofte sammen. Det var vel ikke en middagskvil uten at det ble en latter. Han var nå frøktelig artig og vi flira godt sammen. Han var lett å leve med, helt til det siste. Det er en gave å ha et godt humør, mener den spreke 90-åringen.

Verken Jørdis eller mannen har hatt førerkort og hun har tilbrakt det meste av sitt liv der hun trødde sine barnesko. Likevel synes ikke Jørdis at hun har manglet noe.
- Æ lev' nu mitt liv her, og er heldig som har familien rundt meg, smiler hun.
Døtrene er mektig stolt av sin mor, som klarer seg godt og som alltid husker på bursdager til både barn, barnebarn og oldebarn. Og nettopp hennes innstilling til livet og det gode lette humøret imponerer døtrene.
- Det jeg beundrer min mor mest for er hennes pågangsmot, sier Ingunn.
- Jeg ser lyst og lett på livet, sier Jørdis, som også har opplevd så mange andre nyanser enn nettopp det å ha det lettvint.
- Men jeg måtte være streng med meg sjøl da han Johan døde. Jeg hæler ikke at folk synes synd på meg. Det er motbydelig, sier hun.
Og medisiner klarer hun seg godt uten.
- Jeg tar nå tran, kalsium, vitaminer og mineraler. Og gleden er også en god medisn, forsikrer hun oss om.
Hjemmesykepleien er innom to ganger per dag og hjemmehjelp har hun en gang hver fjortende dag. Men middag koker hun seg selv. Hver dag.

-Det blir litt av hvert. Både kjøtt og fisk, blodpudding og tomatsuppe. Og småsei bli jeg aldri lei ut av, sier hun bestemt.

Feiring med familien

Og i morgen blir det festmiddag. Da samles familien med fire barn, 12 barnebarn og 19 oldebarn.
- Man ser andre verdier som størst når man blir gammel. Det er herlig å møte alle sammen igjen, sier Jørdis.
En beskjeden, men sterk kvinne som har skjøttet sin familie og sine nærmeste og vært fornøyd med det. Rikdommen er familien og god helse. Og i morgen blir det stor festivitas med 35 familiemedlemmer til bords, da ska ho Jørdis få klemme og hilse på det kjæreste ho har. Barn, barnebarn og oldebarn!

Les også

• Sykler for livet
• Molotrimmere uten ferie
• Trim for bedre helse
• Kosekveld for Kjøpsviktrimmere
• Helse i hver time