- Det var som å komme til Alpene, det er så mye fjell her, sier han entusiastisk på gebrokkent norsk. 41 år gamle Luhr kom fra Leipzig til Hamarøy for et par uker siden. Etter bare noen måneder med selvstudier er norsken allerede blitt svært god, og ordboka en fast følgesvenn.
- Å flytte til Hamarøy innebærer mer tid til musikk, og mindre til reising mellom ulike jobber. Det var anstrengende med alle avstandene i Leipzig, sier tyskeren, som jobbet som musikklærer og konsertpianist i hjemlandet. Han har spilt sammen med flere orkestre, blant annet Symfonien i Berlin. Utdannelsen som konsertpianist tok han i Leipzig og Basel i Sveits.

 

Ikke avtalt spill

Nå er han imidlertid i ferd med å komme seg på plass i ny leilighet på mellombygda. Blant plysjmøbler og et utall kalendere ruver både piano og flygel i den lille stua. Det er tilfeldigheter som gjør at han sitter akkurat her nå.

-          Det var på ingen måte planlagt at jeg skulle flytte til Hamarøy, jeg kom tilfeldigvis over stillingsannonsen på nett, og søkte. At jeg fikk jobben, overrasket meg meget, sier Jens Luhr, som for tiden har kone og barn boende sør i landet.

-          Så det blir en del reising i mellom. Sønnen min kan mer norsk enn meg, så han er en god lærer, ler han.

-          Ser du for deg at Hamarøy er et sted du blir værende?

-          Ja, hvorfor ikke, spør Luhr retorisk, og vender, som utlendinger flest, tilbake til dette med naturen:

-          Da jeg kom til Hamarøy på jobbintervju i november ble jeg overveldet av inntrykk. Dessuten er det fint å bo på en liten plass; det minner meg om hjemstedet mitt i Nord-Tyskland. Jeg er nok litt lei av byliv akkurat nå, og har dessuten alltid hatt ambisjoner om å komme meg til utlandet for å jobbe, sier pianisten.

Kanskje er det derfor det henger et verdenskart på den ene stueveggen hans? Og at det derfor, stilt opp på pianoet står en bok med tittelen ”Norwegen – die schönsten Bilder” (”Norge – de vakreste bildene”)?

 

Funnet tonen med elevene

Jens Luhr har allerede rukket å holde én konsert siden ankomsten. Seansen i Hamarøy Kirke beskriver han som storartet.

-          Publikum var så entusiastiske; det var en virkelig varm velkomst. Det rørte meg dypt, sier han, nesten litt brydd, og kikker ned mens han retter på et litt krøllete buksebein.

Han håper det vil bli flere konserter etter hvert – han trives nemlig like godt som konsertpianist som som lærer.

Per i dag er stillingen hans i musikk- og kulturskolen på 75 prosent. Luhr underviser 25 elever og fire skoleklasser.

-          Hvordan synes du nivået på elevene er, i forhold til det du er vant med?

-          Det er ganske bra synes jeg, særlig når man tar i betraktning at de har hatt en lang pause uten undervisning, i påvente av ny lærer. Og så er de så hyggelige! Det var noe jeg bekymret meg litt for. Jeg kom fra en veldig fin klasse i Tyskland, og var redd for at det ikke skulle bli like bra her. Men det ble det, konstaterer han, og lener seg tilbake i stolen.

 

 

Pianissimo

Det var som 13-åring han fikk beskjeden fra musikklæreren sin: Han skulle bli pianist når han ble stor. Da hadde Jens Luhr spilt piano i rundt seks år.

-          Læreren min så det før meg, så da tenkte jeg at ok, kanskje han har rett.

-          Var du et vidunderbarn?

-          Nei, ikke sammenlignet med mange andre. Men jeg var tidlig ute, og gjorde suksess i større konkurranser for unge, både på regionalt og nasjonalt nivå. Jeg var heller ikke så gammel da jeg begynte å spille sammen med større orkestre. Men nå er det jo sånn at det er enklere å gjøre det bra som ung; når du når en viss alder er du ikke lenger et talent, og det forventes mer, reflekterer han.

Som 18-åring begynte den unge Luhr å spørre seg selv om det kanskje var noe annet han heller burde bruke tiden til. Noe mer fornuftig? Sosialarbeider, kanskje?

- Men jeg ble ved pianoet. Jeg tenkte at ellers ville jo all den tida jeg hadde brukt til øving egentlig være bortkastet, sier han med en liten latter.

Og han synes han er der han skal være nå: Ved pianoet, på en liten plass:

-          Jeg nyter det rolige livet, og alt rommet til musikk det gir.