Den ukjente istoppen i Helldalen

Klatringen går bratt oppover og merkingen er tidvis dårlig. Helldalisen virker utilnærmelig der isbeen storslått  ruver i 1351 meters høyde.

Publisert
14. oktober, 2010 klokken 13:01

Journalist Nettintro
post@nettintro.no
Monica Schrøder Monica Schrøder
Innsendt artikkel
Publisert: 14. oktober, 2010 klokken 13:01
Oppdatert: 14. oktober, 2010 klokken 13:09
Snøball
Monica Schrøder med en ”sommersnøball” på Helldalisen i Steigen Kommune i Nordland, en av landets mest utilgjengelige og spektakulære fjelltopper som ruver 1351 meter over havet.
Fra Vinkfjorden
Slik ser Helldalisen ut fra Vinkfjorden.
Traktorvei
Turen starter på en traktorvei.
På vei oppover
Slik ser det ut på tur opp mot Helldalisen.
God utsikt
På vei mot toppen får man god utsikt til Lappvatnet.
God utsikt
Utsikt over Vinkfjorden.
Siste innspurt
Siste innspurt før toppen
Isbre
Isbremunningen mot Helldalen
God utsikt
Utsikt fra Basunen
artikkel

Helldalisen er kanskje en av de minst kjente toppene og isbreene i landet. Likevel er det kanskje en av de flotteste. Det  er sjelden noen nevner  isbreen i Steigen Kommune. På nettportalen Fjelltopper.no defineres vanskelighetsgraden til 4,5 hvor 5 er mest krevende. Galdhøpiggen oppnår til sammenligning en vanskelighetsgrad på 2,5.

Bygderuten
Helldalisen ligger gjemt og nesten glemt mellom de nordnorske fjordene som omkranser Vinkfjorden. Fra Nordfold i Steigen er Bygderuten eneste måte å komme seg over fjorden til Helldalen på, og overfarten tar rundt en halvtime. Opp av fjordene stiger de høye fjellene som har lagt seg side om side med sine hvasse topper.

Den høyeste toppen ser man ikke, bare deler av blåisen fra breen som kveiler seg lett synlig utover kanten av stupet rundt 1300 meter, rett ovenfor Heldalen.

Angripes via omvei
Turen starter  også i Heldalen, på en traktorvei som strekker seg tre kilometer og fører inn til Sandbakk. Helldalisen kan bare angripes via omveien om Sandbakk. Derfra bærer det rett inn  i mosegrodd terreng og et underlag som  suger både pust og energi. Slik fortsetter det noen hundre meter bratt oppover, før terrenget blir enda brattere og mer ulendt. Bare unntaksvis finnes det noe som kan kalles sti, og med så lite besøk kan det aldri bli tråkket opp en smal sti gjennom krattet.  Klegg, veps, knott, mygg og einebærbusker slåss om de bare leggene som tråkker seg gjennom og oppover den bratte skogen.

Etter en times tid i en stigning som vanligvis krever wires eller skinner åpenbarer selve fjellet seg. En topp skimtes langt der fremme. Over mosekledde og løse steiner, over fossefall og bekker, klatres det med målrettede skritt opp fjellvegger, og når en topp nærmer seg, åpenbarer det seg en ny topp.

Barsk og vilter
Solen skinner fra en nesten skyfri himmel. Det er midt i juli,  noen og tyve grader og frisk bris. Svetten renner.  Hver nye topp avløses av en bratt og naken dal og med enda en ny topp. Bratte daler uten vegetasjon. Barsk og vilter natur. Langs hele fjellet  ligger store steiner som har rullet ukontrollert nedover sidene. Et feiltråkk kan få store konsekvenser. Merkingen av varder er tidsvis god, tidvis farlig dårlig. Tåke og regn ville gjort turen risikofylt, kanskje umulig. Den mørke, tørre mosen på steinene og i fjellsidene utgjør liten fare på tørre dager. På våte dager ville det være livsfarlig. Enkelte steder må det krysses mindre snøflak, partier som er tunge å bevege seg over.

Oppover fjellet øker det på med mindre breer og brevann sildrer fra alle kanter. Landskapet blir plutselig  grått, vinden øker på og fjellet virker kaldslig, litt fryktinngytende. Sceneskiftet er kontrastfylt, og gir en solid pekepinn på at Helldalisen må utfordres med stor respekt. Ute i havet skimtes mørke skyer, og man blir grepet av frykt – frykt for ikke nå toppen.

Trasking og klatring
Helldalisen er en smertefull etappe, stigningene krever kondis og utholdenhet.  Stahet er en god egenskap i disse omgivelsene.  Etter en halv time på traktorvei og tre timer i en kombinasjon av trasking og klatring viser deler av breen seg. Samtidig forsvinner de mørke skyene og man kan se ned på kjeden av høye fjell i Vinkfjorden og Stavfjorden.  De fleste fjellene ruver i mer enn 1000 meters høyde.

Synet i seg selv er en vitamininnsprøytning som setter smerte og kramper på vent i støle muskler.  Solen tar ny sats og sender av gårde sine varme stråler.  Mot toppen blir terrenget enda brattere, og  enkelte skråninger blir rene klatre-etapper.

Større og større
En større isbre slynger seg oppover den ene fjellsiden, og for hvert steg og hvert tunge skritt  viser Helldalisen seg, gjør seg større og større. Breen er mektig, nesten majestetisk, kritthvit og urørt. Solen opptrer som velkomstkomite. Breen er som en stor slalombakke og beveger seg oppover, bortover og nedover fjellsidene. Først nå er det mulig å forstå hva som skjuler seg bak den tjukke blåisen som vrenger seg ut av stupet i Heldalen og Vinkfjorden. Breen er flott der den ligger omgitt av  kulper og tørre svaberg.  Helldalisen er et naturparadis, selv med en nedstigning som  må kunne betraktes som en lang og krevende nedtur, som om det ikke fantes ende på nedturen. Opplevelsen av å ha vært på Helldalisen overgår imidlertid kramper og melkesyre, og gir et åndelig kick som sitter lenge i kroppen.

Les også


Tegn et abonnement på Lokalavisa NordSaltens papirutgave eller kjøp en elektronisk utgave (PDF).

Regler for kommentering

Diskutér "Den ukjente istoppen i Helldalen" på Facebook





Mest lest Folkets bilder Gratulasjoner Siste Aktiviteter Rubrikk

Feil: Vennligst fyll ut alle felter markert med rødt og prøv igjen.