Ho Mor i Bjørkvika
Ellen Nikoline Knutsen (98) ble født i Ytter-Vasja i Indre Tysfjord en julidag i 1912. Året etter fikk kvinnene i Norge stemmerett på lik linje med menn. Men livet til Ellen Nikoline har vært preget av alt annet enn å stå på barrikadene.
Av Kitty Skapalen
Janette holder godt rundt ho mor Ellen Nikoline.
98- åringen bor hjemme med familien, under samme tak med to andre generasjoner. Her deler de på historier og fellesskap, og Ellen er mor for dem alle. Til henne kommer barn, barnebarn og svigerbarn når de trenger mer kunnskap om fortida. Hun er som et livets bål. Gir varme og lys, og rom for historier fra en svunnen tid.Rask og klar
Ellen Karoline er til tross for sin alder både rask på foten og klar i hodet. Ei vond hofte etter en hofteoperasjon i fjor hemmer henne litt, men ikke nok til å hindre henne i å sprette opp av sofaen og ta gåstolen en rask tur på verandaen for å trekke litt frisk luft mens Lokalavisa er innom.
- Hadde det ikke vært for den vonde hofta hennes så hadde vi ikke klart å holde henne igjen, smiler sønnene.
Hun plages litt med øynene. Leserbriller ligger på bordet.
- Det er nå mer for pyntens skyld, humrer hun godt, og sier at det blir lite med avislesing. Strikketøyet er heller ikke like mye i bruk som tidligere.
- Man har nå vel strikket nok i sitt liv, sier hun om den saken.
Vokst opp inne i fjorden, i Ytter-vasja og Hestnes, har hun en lang historie bak seg med mange opplevelser som mange av dagens unge kun kan lese om i historiebøkene. Og Ellen Nikoline har fått kjenne det på kroppen. Hun mistet sin mann Jon Knutsen i mars 1958. Da sto hun alene igjen med seks barn.
- Ho takla det nu bra, forteller William, som i 1983 reddet både moren og resten av familien ut av deres brennende heim på Bjørkvik tidlig en morgen i 1983.
- Alt gikk med i brannen. Rubbel og bit ble borte fra gammeltida, minnes han vemodig. I dag bor familien nesten på samme tomta i et flott, nytt hus som ble satt opp etter brannen.
Tenåringsjente i fornorskningstida
Som tenåringsjente fikk Ellen Nikoline oppleve at fornorskingsiveren nådde toppen på 1930 tallet. Etter 1915 var det ikke lov for samiske barn å snakke sitt morsmål i skolen. Men Ellen snakker både norsk og samisk, mest samisk med familien. Den spreke 98 -åringen er en tilbakeholden dame. Det har hun alltid vært, forteller sønnene. Hun liker ikke å stikke seg frem, ei heller nå når undertegnede tar frem kameraet. På sykehjem vil hun heller ikke. Det er barnebarnet Magda som hjelper henne med stell og praktiske ting.
- Det er nå mest de to som styrer slik de selv synes er best, forteller sønnen William.
- Det var en stund vi kanskje vurderte om det kunne være bra for henne å komme på sykehjemmet, men da ramset hun opp alle de andre i nabolaget som bodde hjemme med familien. Og siden har det ikke blitt mer om den saken. Tilbakeholden er hun også på sine gamle dager.
- Det er nå til ho Mor vi går når ting fra gamle dager skal settes i sitt rette lys.
Sprek som hun er, hender det titt og ofte at hun tar noen snarturer til Drag.
- Jeg er på butikken når det er en bil jeg får skyss med, forteller hun.
Denne dagen er hun også på nabobesøk.
Tilbaketrukket
Ellen Karolines ansikt er vakkert omrammet av mange og dype rynker og to brune gode øyer som rommer så mye. Tenk at hun var fem år da den russiske revolusjonen brøt ut i 1917, har opplevd begge verdenskrigene samt fornorskningspolitikken som var på sitt verste på 1930-tallet. Den flotte vevre damen sier ikke så mye, men utstråler både styrke og godhet. Hun har glimt i øyet og trekker lett på smilebåndet, men gir også uttrykk for når det blir nok med snakket og spesielt når bildet skal tas føler hun ubehag. Når en av sønnene vil ha henne til å fortelle svarer hun:
- Man husker nu ikke så godt lenger.
Ellen Nikoline er en dame som trofast har vært der for familien, men ønsker ikke å fronte verken store eller små hendelser i sitt lange liv. Hendene hviler trygt i fanget, og det lange hvite håret henger slakt i en hestehale på ryggen. Som en av i alt åtte søsken er hun den eneste igjen. Før hun giftet seg Knutsen het hun Paulsen.
- Synes du det har vært en kald vinter i år, lurer jeg meg frempå med.
Da ler hun godt og sier:
- Jeg merker jo verken om det er kaldt eller varmt ute, man har det jo så godt og varmt innomhus, smiler hun.
I år kan den internasjonale kvinnedagen feire sine 100 år. Dagen som sees på som en kampdag da det settes fokus på likestilling og kvinners rettigheter. For Ellen Nikoline har så visst livet vært en utrettelig kamp, slik det har vært for mange andre urfolkskvinner over hele verden. Med sin moderlighet og sin omsorg har hun sammen med sine medsøstre av sin egen generasjon vært som en grunnmur for dagens frigjorte samiske kvinner. Tilbaketrukket ja, men så visst ikke uten betydning.
En stor takk til Sidsel Lund som gjorde møte med Ellen Karoline Knutsen mulig og til familien som lot Lokalavisa få komme inn
Kitty Skapalen
Publisert 19.03.10 kl. 07:55 av Gunnar Grytøyr
For å kommentere artikler må du nå være innlogget og brukeren være verifisert ved hjelp av SMS.
Skriv kommentar
Elisabeth 
Gla i dæ mor <3
Tips en venn om denne nyheten:
Sende til flere? Separer adressene med komma.
