Ingvar Linchausen. Til minne.
Ingvar døde den 23. november og ble i følge annonsen 72 år gammel.
Våre veier skiltes etter barndomsårene "i Skutvika", men denne perioden var innholdsrik nok til å fylle mange avissider og god nok til å fylle meg med dypt vemod. Han var litt yngre enn undertegnede så vi delte ikke direkte årene på folkeskolen som den gang var av den tredelte grendetype, men vi var sammen på "fritida" og ettersom vi ble bitte litt eldre utlignet aldersforskjellen seg noe. Disse okkupasjons- og tidlige etterkrigsår var jo en annen og mer nøysom verden enn dagens for å si det forsiktig og nevnte Skutvik et helt annet sted, mer lukket og seg selv nok på en god måte. Ingvar og jeg bodde bare med en "håg" mellom oss og den gang var jo besøksetiketten ganske så uformell, vi bare banket på og gikk inn så jeg tilbrakte mye tid i det Linchausenske hjem, følte meg alltid velkommen der og spilte "Ludo" og/eller etter hvert mer avanserte kortspill med Ingvar og søstern Elsa, den yngre broren Arne var enda ikke ankommet. Men vi var ellers ikke så mye innesittende, enten det var sommer eller vinter fant vi stadig på ett eller annet, bl.a bygde vi ei bordhytte nede i "Nesset" vi kalte, for de lokalkjente omtrent der Utvåg sine senere bygde hus, og orget med stor listighet kassebord fra fiskebruket til Henriksens på kaia. Disse stakk vi gjennom sprekkene i kaiplankene og hentet dem senere fra sjøen med robåt, så ut til Åkervika hvorfra vi bar dem bort til byggeplassen. En annen aktivitet og/eller sport, det var heldigvis ingen organisert idrett eller liknende den gangen, som vi dyrket til perfeksjon var steinslynging og - stadig for de lokalkjente - det er ei lita vik kalt Orbotn like innafor tettbebyggelsen og der var det enormt mye velegnet småstein. Ingvar var en kløpper med denne redskapen og traff i hvert fall i nærheten av de utvalgte mål enten det var en måse lengre borte på "Stranda" eller ærfugl ute ved "kostan" (flytende sjømerker) - men som sagt var bebyggelsen ikke langt unna og det hendte det smalt kraftig fra et bølgeblikktak og - synes jeg å huske - det singlet en gang fra ei glassrute og da foretrakk vi skyndsomt innover i steinura under "Hamran". I tilbakeblikk vat den ikke så veldig lang denne perioden Ingvar og jeg hadde sammen, men som kjent har barndomsåra en helt annen kvalitet enn de senere, de er bl.a. ca tre ganger så lang, så jeg synes det var en hel tidsalder. Hans gjøren og laden gjennom voksenlivet skal jeg ikke uttale meg om, selv om vi traff hverandre sporadisk og mintes gamle dager, bodde vi på forskjellige steder, men som sagt, nevnte periode fra vår felles erfaring takker jeg Ingvar for.
Mine tanker går også til familie og slekt ellers.
Bodvar Skutvik
Publisert: 23.12.09 10:01 av Gunnar Grytøyr
Tips en venn om denne siden:
Sende til flere? Separer adressene med komma.
